Neverland

Ja, nå har jeg fått tenkt litt på dette ett par dager. Jeg er mye mer avslappet nå, i forhold til det å kalle meg aseksuell. Jeg har vært mye inne på sidene til AVEN og fått lest mer om aseksualitet og diskutert det litt. Jeg kommer ikke til å fortelle til folk at jeg er det, med mindre de spør tror jeg. Aseksualitet er desverre veldig tabu i Norge og ellers i verden enda, så det er ganske vanskelig å snakke om. Jeg har lest mange historier om andre som forteller venner og familie at de er aseksuelle, men ikke blir trodd. Det er desverre mange som tror at folk sier de er aseksuelle fordi: 1. vi vil ha oppmerksomhet 2.  vi ikke har møtt den rette enda 3. at vi har hatt en dårlig opplevelse som gjør at vi ikke vil ha sex lenger 4. det er bare en fase Men folk som er aseksuelle er bare rett og slett ikke interessert i sex, og de tenner ikke på andre mennesker. Det er ikke et valg, det er bare sånn det er. Jeg har søkt mye rundt på nettet etter informasjon om aseksualitet, og ble veldig skuffet over at det eneste jeg fant på norsk var ett par artikler som var skrevet for fem år siden. Nå har jeg laget et norsk forum, hvor jeg forhåpentligvis får samlet mange mennesker i samme situasjon. Håper det er noen her inne som veil melde seg inn. Du trenger ikke å være aseksuell, men bare interessert i å finne ut mer om det http://aseksuell.diskusjonsforum.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det virker som om alt er blitt mye klarere nå, etter at jeg kom over dette uttrykket idag. Jeg er visst aseksuell. Det har alltid plaget meg, det at jeg aldri har hatt interesse av å ha sex med noen. Sex er jo overalt i samfunnet idag, og man kommer ikke unna det enten man vil eller ikke. Jeg forelsker meg svært sjelden, og hvis jeg gjør det er jeg like fornøyd med å bare være forelsket uten å gjøre noe med det. Mange her er kanskje ikke helt klar over hva det helt vil si å være aseksuell. Det vil ikke si at man ikke har seksuelle drifter i det hele tatt, men at man ikke er seksuelt interessert i, eller tenner på andre mennesker. Noen har ingen seksualdrift i det hele tatt, mens noen synes det er greit nok å tilfredsstille seg selv. Man kan godt være forelsket å ha et forhold til et annet menneske, men ofte ikke et seksuelt forhold.

Jeg synes det er ganske slitsomt, det burde vært en lettelse å finne et begrep på det jeg er, men det er det ikke. Føler det er ganske tabu i samfunnet idag og ikke ha lyst på hverken sex eller kjæreste, så hvordan kan man forklare det til folk? Folk spør meg jo rett som det er om jeg ikke er interessert i noen, og svaret er alltid nei. En kollega spurte meg om hvor lenge siden det er at jeg har vært i et forhold, og jeg følte jeg måtte lyve, fordi jeg har egentlig aldri vært i et ordentlig forhold. Jeg har vært på date, og jeg har så og si blitt sammen med to stykker, men har avsluttet det før det har fått begynt omtrent. Er litt stressa på det å bli sammen med noen, da jeg føler at det ikke vil bli akseptert at jeg ikke vil ha sex…

Det er sikkert noen som begynner å lure, da jeg er en jente i slutten av tyveårene som ikke har hatt noe langvarige forhold. Har heller ikke fortalt noen at jeg er jomfru og ikke har noen interesse av å gjøre noe med det heller.  Etter å ha lest meg litt rundt tror jeg jeg kan si at jeg er aromantisk aseksuell…

Her er link til AVEN (the asexual visibility and education network), hvis noen vil ha mer info om emnet: http://www.asexuality.org

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått litt fnatt de siste dagene etter å ha sett TV-programmet Supersize vs. Superskinny + at jeg har tatt en test om sukkeravhengighet på internett. Jeg har derfor bestemt meg for å forbedre mine matvaner da jeg har insett at jeg har ekstremt dårlige matvaner.

Da jeg var liten hadde jeg matallergi kombinert med at jeg var superkresen på mat (noe jeg egentlig fortsatt er). Legene sa at testene for matallergi var ganske kompliserte og siden jeg var ganske liten testet de aldri akkurat hva jeg var allergisk mot. Men legen forklarte at jeg hadde allergisk matintolleranse, så hvis det var noe mat jeg ikke ville ha, kunne det være fordi at kroppen min visste at jeg var allergisk mot den aktuelle matvaren. Jeg fikk derfor legeattest på at jeg ikke kunne presses til å spise noe jeg ikke ville ha når vi laget mat i skolekjøkkenet osv.

De prøvde ofte å få meg til å prøve nye ting hjemme, men jeg nektet og slapp unna med det, noe jeg ergrer meg sterkt over idag. Jeg ergrer meg også over at det ikke fantes noen kontroll på hvor mye sukker jeg fikk i meg når jeg bodde hjemme. Jeg husker at vennene mine hadde begrensninger på slikt. For eksempel så fikk de kun ha pålegg som Nugatti på brødskiva en gang i uken. Mens jeg hadde nugatti på brødskiva alltid, og da overdriver jeg ikke. På lørdager når jeg fikk lørdagsgodt fikk jeg en hel 1,5 liters flaske brus, en stor plate sjokolade og en stor pose potetgull helt for meg selv, og jeg spiste det opp. Jeg fikk også mye i ukelønn fra jeg var ganske liten, da snakker vi 100kr uken antageligvis fra da jeg begynte på barneskolen, og noen år senere da søsteren min ikke bodde hjemme og jeg gjorde alt husarbeidet gikk ukelønna opp til 200kr. Disse pengene kunne jeg bruke som jeg selv ville. Og et barn har ikke mye å bruke penger på, så mye gikk naturligvis til godterier.

Jeg tror at dette er mye av grunnen til at jeg fortsatt spiser så mye sukker idag, men nå er det på tide å gjøre noe med det. Det som fikk meg til å tenke på dette var at i den serien på TV3, så snakka de med en mann som var kjempetynn, og de sa at det betydde ingenting at man var tynn, man kunne fortsatt ha en ekstrem usunn livsstill som kunne føre til sykdommer osv. Dette gjelder vel også meg, for jeg trenger absolutt ikke å slanke meg. Jeg eier ingen vekt, så aner ikke hva jeg veier akkurat nå, men jeg pleier å være rundt 56kg, og BMI´en min er på 20. Det vil si at jeg ligger helt på bunnen av det som er normalvekt, på grensen til undervektig. Mange av de jeg kjenner tolker det at jeg er tynn som at jeg kan spise hva jeg vil, det har jeg vel selv gjort til en viss grad også. Men det er så irriterende når jeg sier til en venn at nå må jeg kutte ned på usunn mat og hurtige måltider, for de sier bare at jeg er jo så tynn at det gjør jo ikke noe. Men jeg kan mine egne matvaner best, og jeg vet at jeg spiser lite, sjeldent og lite variert. I tillegg er det alt for ofte at jeg velger å kose meg med søtsaker foran tv´en selv om det ikke er helg.

På en vanlig dag spiser jeg følgende:

Frokost: 2 brødskiver loff med nugatti på og ett glass melk

Lunch/middag: alt for ofte en pizzaslice fra jobben + cola og sjokolade, og pga arbeidstidene mine er dette ofte både middag og lunch

Kveldsmat: ikke et fast måltid jeg har, men er som oftest det samme som frokost

Huff, alt blir så mye mer virkelig når jeg skriver det ned nå, da kan jeg virkelig se hvor dårlig det er… Men samtidig så er det en av grunnene til at jeg skriver det her også. Jeg leste ett sted angående nyttårsforsetter at man burde skrive det ned, sette seg små delmål og at man burde fortelle folk om det, slik er det større sjangser for at man lykkes. Nå må jeg vel prøve å sette meg ned å få skrevet ned noen konkrete mål, vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram, men det ordner seg nok…

Her er resultatet på en sukkeravhengighetstest jeg tok:

Du fikk 4 av 6 poeng

Du er avhengig!

4 eller flere ja. Resultat: Dårlig. Har du svart �ja� fire eller flere ganger er det stor risiko for at du har utviklet et misbruk eller at du er avhengig av sukker. Du har svart ja såpass mange ganger at du kan være avhengig av sukker, og at dette er et alvorlig problem for deg.

- Du bør søke hjelp av noen som forstår seg på avhengighet. Det er alltid verdifullt å få en som er avhengig, til å danne seg et tydeligere bilde av utviklingen av avhengighetsgraden. Du trenger noen som sakte men sikkert kan hjelpe deg med å bryte ned det destruktive mønsteret, sier Bitten Jonsson.

Hun råder deg til å gjøre følgende for å kontrollere søtsuget?

Spis regelmessige måltider. Hopp ikke over frokosten.
Spis få og solide måltider.
Bytt ut tomme kalorier med mer komplekse karbohydrater og mer næringsrik mat.
Skaff deg kunnskap om hva sukker er og hvordan det virker.
Finn ut hva slags søtsmak du tenner på, og unn deg selv litt av det! Legaliserer all mat, men huske å spise med måte.

Verdens Helseorganisasjon (WHO) anbefaler at sukkerinntaket minimaliseres til 10% av det daglige kaloriinntaket.

På en måte er jeg vel avhengig av sukker, men jeg tror faktisk jeg skal greie å få orden på det selv. Jeg har ikke peiling på karbohydrater og sukker osv, så hvis noen har noen gode råd så tar jeg de gjerne imot! Jeg har prøvd å søke på karbohydrater på nettet, men det er jo så ufattelig mye man får av resultater at man vet jo knapt hvor man skal begynne Jeg tar chrom tabletter for søtsuget, men det er sjeldent jeg merker noen virkinger av de, og det er litt kjedelig da jeg har prøvd de for mange år siden å de fungerte kjempebra!

Opprinnelig ville jeg oprette en egen blogg for dette temaet, men så ikke ut som det gikk når jeg allerede hadde en annen blogg her. Så da er det dette jeg kommer til å skrive mye om her, og jeg skal gjøre mitt beste på å oppdatere ofte!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja nå er det søren meg på tide med en oppdatering! Det dumpa inn en epost idag, om at jeg hadde fått en ny kommentar, og jeg må inrømme at jeg ble litt glad Aner jo ikke om folk synes mine tanker er interessante eller ikke. Så jeg syntes det var gøy at noen fant bloggen min til tross for at det er så lenge siden jeg har skrevet noe. Kommentaren var fra ny jobb inlegget mitt, så jeg fant ut at jeg burde kanskje fortelle litt om hvordan det går der nå som jeg har jobbet en stund!

Jeg har jobbet der i ca 4 måneder nå, så jeg kan jobben min mye bedre heldigvis, selv om mye er selvlært. Jeg har blitt en reser i kassa, men føler fortsatt at det ikke er helt bra nok. Sjefen gjør alt for å spare penger, så da er det færre på jobb, og nå som det er jul er det enda mere å gjøre. Ikke en bra kombinasjon spør du meg. Jeg fikk bli låseansvarlig som jeg ble lovet da, de ville bare se an litt om hvordan jeg jobba og om jeg passet til det før jeg faktisk fikk den stillingen. Egentlig skulle den stillingstittelen innebært en økning av lønna da, men det har jeg fortsatt ikke sett noe til.

Jeg liker egentlig den type jobb ganske godt, fordi fysisk arbeid er noe jeg liker mye bedre enn å sitte på et kontor. Det som er frustrerende er som jeg sa, at i disse juletider blir det bare mer og mer å gjøre på jobben, siden folk handler mer og vi får mye flere varer enn ellers. Når sjefen da kutter ned på hvor mange som faktisk jobber. Det er en av grunnene til at de maser på kassererne om å få opp tempo, så de kan ha minst mulig folk i kassen. Til et visst punkt kan jo noen bli raskere i kassen, men på et sted går jo grensen. Og jeg merker også at kunder blir irriterte over lange køer pga få kasserere. I butikken får vi haugevis av paller med varer som må unna veien så fort som mulig, og vi låseansvarlige har da streng beskjed om at varene MÅ ut i hyllene før butikken stenger. Dette frustrerer alle vi som er ansvarlige, siden det ikke er menneskelig mulig å klare alt dette. Det hender det går hvis sjefene bestemmer seg for å ta i et tak på formiddagen, men de jobber som regel i sitt eget bedagelige tempo og går ofte hjem tidligere enn de skal. Desto større er frustrasjonene når vi står igjen med så mange varer og vi vet at det vanker kjeft dagen etter hvis vi ikke har greid å bli ferdige. Mange velger å droppe pausen sin pga dette, og noen blir igjen etter stengetid så de får alt på plass. Jeg kan aldri droppe pausen min helt, for jeg blir veldig sulten når jeg jobber, men jeg blir så stressa at jeg greier ikke å slappe av. Det ender som regel med jeg bare tar meg 5-10 minutter så jeg kan spise noe kjempefort før jeg jobber videre. Noen vil jo sikkert spørre hvorfor ingen av oss tar opp dette med sjefen? Jeg har faktisk vurdert det, men har fått vite av mine kolleger at dette ikke er så lurt, da sjefen ikke tåler å få kritikk.

Utrolig nok så ser jeg positivt på dette. Jeg har vært igjennom så mye i livet, både positivt og negativt, til å vite at ting ordner seg til slutt. Jeg har lært at jeg kan selv bestemme hvordan jeg reagerer på ting, og gjøre dagen min best mulig. Jeg hadde en periode hvor jeg irriterte meg grønn på hvordan ting var i butikken, og det som irriterte meg mest var faktisk kundene. Det er utrolig hva de kan finne på og jeg lot det gå inn på meg og tok mye av det personlig. Jeg leste en eller annen plass at dagen kan bli så mye bedre hvis man bestemte seg for at idag skal bli en bra dag når man står opp. Det høres kanskje rart ut, men det hjelper! Man takler ting på en mye bedre måte, og man tar kanskje ikke alt så negativt som man ellers ville gjort.

Jeg har også lært gjennom flere jobber at det er viktig å huske at det er ikke en selvfølge at alle andre vet det samme som deg. Når du jobber på et sted så blir du en slags ekspert på det område, og det er lett å tenke at andre spør utrolig teite spørsmål. Men de spør ikke fordi de er dumme, de spør fordi de kanskje aldri har vært på det stedet du jobber og de vet faktisk ikke hvordan de skal finne frem til det de vil ha. Jeg har også lært at uansett hvor man jobber, så vil man møte sure og grinete folk. Noen ganger er de grinete pga noe helt annet som har skjedd, mens andre ganger har de full grunn til å være sure. Og selv om det ikke er din personlige feil, så er det viktig å huske at du representerer det firmaet du jobber for, og må derfor finne deg i å bli kjeftet på selv om det som har skjedd ikke er din feil. Du kan bare gjøre det beste du kan ut av situasjonen, og være så hjelpsom som bare mulig. Det er utrolig hvordan det kan snu noens dårlige opplevelse til å bli en bra en.

For flere år siden jobbet jeg som servitør i utlandet, og jeg hadde en sjef som hadde et utrolig bra tips til oss som jobber i servicebransjen: “kill them with kindness” sa hun var det beste tipset hvis vi hadde vanskelige gjester.. Og jaggu hadde hun ikke rett. Jeg har vært bort i folk som har vært så sure og motbydelige mot meg uten at jeg har gjort noe som helst galt. Jeg prøvde ut rådet, og gjorde alt jeg kunne for at de skulle få en bra opplevelse i resturangen. De hadde alltid drikke på bordet, og fikk alt de ville ha så fort som mulig, og jeg var hele tiden blir og hjelsom uansett hva de ville ha. Dette endte med at jeg fikk en unskyldning når de skulle gå. For de merka jo at jeg gjorde alt jeg kunne for at de skulle ha det så hyggelig som mulig, og de skjønte at jeg ikke kunne få skylde for at de hadde hatt en dårlig dag før de kom i resturangen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette må være det mest rørende klippet jeg har sett på youtube. Jeg trodde ikke det skulle være mulig at en 13 år gammel jente har så kloke ord til værdens ledelse. Er vel noe alle kunne ha tenkt litt på

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I forrige uke startet jeg i ny jobb. Jeg var utrolig lettet over å ha funnet meg en fast jobb så fort i disse finanskrisetider. Men nå er jeg ikke helt sikker på stedet lenger. Det startet med første intervjuet da jeg ble fortalt at de trengte en kassaansvarlig og jeg ble spurt om jeg ville sagt ja til en slik stilling hvis den ble tilbudt til meg. Så på det andre intervjuet ble jeg fortalt at nei, de ville ikke ha en kassaansvarlig men en låseansvarlig og om dette var interessant for meg. Joda, låseansvarlig hørtes jo bra ut det og svarte jeg. Og dagen etter var jeg overlykkerlig over beskjeden om at jobben var min, bra lønn skulle jeg få også, full ansenitet. Så dro jeg for å skrive kontrakt da. Det første jeg finner ut er at jeg får 13kr mindre i timen enn det jeg ble lovet, med beskjeden om at det allerede er mer ansenitet enn det jeg har krav på. Så ser jeg stillingstittelen, medarbeider….

Når jeg får slikt slengt i trynet så blir jeg så satt ut at jeg ikke får meg til å kommentere det der og da. Men fant ut at jaja, det er iallefall en jobb med en inntekt, og jeg har jo tross alt ikke sånn kjempemye erfaring fra den bransjen, så det får uansett gå.

Nå har jeg jo startet i denne jobben da, og synes foreløbig det er en helt grei jobb. Men jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om plassen og menneskene. Den første dagen ble jeg stapped i kassen, hvor jeg så på hvordan personen som skulle lære meg opp gjorde det i ett par minutter. Så så hun som skulle lære meg opp på hva jeg gjorde i kanskje 5 minutter før hun stakk av og etter det så har jeg vært kun for meg selv i kassen og har knapt fått lov til å gjøre noe annet. Men det som er verre synes jeg, er at det virker ikke som jeg har lov å gjøre feil, selv ikke på min første dag når jeg scannet inn en vare som det var feil pris på, og jeg måtte ha en leder til å fikse det. Da fikk jeg streng beskjed om at jeg måtte jo ikke scanne inn tilbudsvarer! Litt sjokkert ble jeg jo da jeg på min første dag ikke har peiling på hva som er på tilbud og ikke, spesielt siden den aktuelle varen ikke var merket på noen som helst måte. Jeg har også fått beskjed om å jobbe fortere, når jeg føler det er ganske umulig da jeg kun har vært der i noen få dager… Flere slike småting har skjedd iløpet av de første dagene og jeg føler at jeg blir snakket til som om jeg er en liten unge som burde ha skjønt bedre :-/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kom nettopp over en video på youtube om det å hjelpe de stakkarene som sulter i fattige land. Det hun sier er vel ikke akkurat det mest gjennomtenkte, men tanker er iallefall god, og er det ikke det som teller? Hvor mange ungdommer er det som bryr seg om folk i andre land som ikke eier nåla i veggen idag? Ikke mange som jeg vet om iallefall. Greit, man kan ikke sammenligne det å føle seg ille uten sminke med å føle seg ille fordi man ikke får mat, men er det ikke medfølelsen som teller? De fleste tenåringer har jo tross alt vokst opp med det meste de trenger og ikke trengt å løfte en finger for å få det de vil ha, og da er det vel ikke så rart at det er litt vanskelig å virkelig kunne forstå hvordan det er for andre folk på en annen kant av kloden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg greier ikke helt å bestemme meg om jeg er for eller imot å betale for å gå på do i Oslo. Egentlig er jeg helt og holdent imot å måtte bla opp med 10kr for å få gå på do på Sentralbanestasjonen, siden jeg mener at det er en menneskerett å få gå på do. Det er jo ikke så mange andre alternativer siden man ikke har hverken lov eller lyst til å gjøre sitt fornødne i gata foran de tusenvis av mennesker som vandrer langs gatene mens blæren sprenger på. Men på den andre siden så skjønner jeg at de tar betalt og, når man ser hvor flink enkelte er til å gjøre hærverk overalt. Da er det ikke så rart at de må finansiere en egen person som må passe på at toalettene får være i fred, og at det ikke blir for utrivelig for befolkningen å benytte de.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Inspirasjon er noe alle trenger, eller kall det drømmer, håp eller noe annet om du vil. Uansett så er det noe alle trenger for å overleve, for hva er vel livet hvis du ikke har drømmer eller håp om hva som vil skje i fremtiden? Hvis alt du ser foran deg er et stort og tomt intet?

Uheldigvis så er det en plass jeg har vært. Jeg vokste opp med mobbing både på skolen og hjemme, og drømmene mine ble alltid knust av min mor. Jeg hadde aldri noen rundt meg til å oppmuntre meg og fortelle meg at jeg kunne bli hva enn jeg ville.

Etter det har jeg alltid vært svært opptatt av alt som ispirerer meg til å tro på meg selv og at jeg kan bare jeg vil det godt nok. Det kan være filmer, sangtekster eller kjente sitater. Min største inspirasjon har, som mange synes er ganske merkelig, blitt Walt Disney. Jeg reiste til USA for noen år siden, da jeg utrolig nok fikk meg en jobb i selveste Walt Disney World i Florida.

Der lærte jeg at det Disney er opptatt av er nettopp drømmer, og dette kommer godt frem av at de feirer forskjellige ting hvert år. Disney World er stedet «Where Dreams Come True». De har hatt feiringer som «The Year of A Million Dreams». Jeg har også sett hvordan Disney er med på å hjelpe døende barn med å oppfylle sine største drømmer gjennom Give Kids The World og Make A Wish foundation. Det mange kanskje ikke vet er at det populære TV programmet Extreme Home Make Over er laget for et Disney eid selskap.

Det er nok mange som ikke forstår min lidenskap for Disney hvis de ikke har vært der selv. Men det er noe eget når man ser et lite barns ansikt lyse opp fordi de får se yndlingskarakterene sine fra yndlingsfilmer, eller å se hvordan Disney hjelper til med å få til familiegjenforeninger eller romantiske forlovelser.

Poenget her er ikke å reklamere for Disney, men å få frem hvor viktig jeg synes det er at folk tør å drømme og å tro på seg selv. Det er tross alt eneste måten man kan komme seg dit man vil i verden, som Henry Ford en gang sa:

“Whether you think you can or whether you think you can’t, you’re right.”

For er man overbevist om at man ikke klarer noe, så vil man enten ikke prøve i det hele tatt eller bare gjøre at halvhjertet forsøk. Og det kommer man jo ikke langt med.

“Never let the fear of striking out keep you from playing the game”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Idag er jeg litt sånn småpjusk. Det er faktisk litt deilig å kunne være hjemme fra jobb og slappe av litt. Spesielt når det er slike gråe skyer ute og det pøser ned fra himmelen. Da er det ekstra godt å kunne krype under dyna å bare se TV og ikke gjøre en dritt

Tips oss hvis dette innlegget er upassende